“Never Mind us”

Which bitch? er min nye anbefaling av last.fm som fant sin vei inn i cd samlingen min og dette er jeg veldig glad for. Albumet er gitt ut av bandet The view fra drybrugh i skotland. Bandet har vært aktive siden ´05 , men gav ikke ut sitt første album før ´07 etter å ha klatret til tops med sin første singel på UK mtv/nme. Deres første singel het wasted little DJs og lå på 15 plass i the UK singels charts. Deres første album kom som tidligere nevnt ut i ´07, det het hats off to the buskers og ble nr. 1 på The UK album chart i ´07.

Which Bitch? er deres andre album og er minst like bra som dens forgjenger, albumet ble gitt ut i ´09. Bandet spiller god gameldags indie rock og treffer meg ganske bra. De skiller seg ut fra resten av havet av indie rock band som har sin opprinnelse fra Storbritania, de synger med sin egen dialekt og har noen sanger som vi fint kan si skiller seg ut. Et eksempel på dette er sangen Distant Dubloon som kan minne mer om en sang fra en musikal. Vi finner the view i samme klasse som f.eks babyshambles, little man tate og the rifles. For å oppsummere det jeg synes om dem, de er et spennede band, men det er ikke særlig nyskapende. Men for all del bandet anbefales, det er vært å høre noen synge med en skotsk dialekt som ikke har store pappa problemer. Hats off for dere som tok den

God Jul og godt nytt år i fra Mr. Olsen og Mr.Hatleskog fra nevermindus.net. Håper alle har en fin jul og et fortreffelig nytt år.

Jeg vil i denne anledning få dele med dere mine 9 top julehits, etter å ha hørt mye mariah carey på radio denne julen her jeg en stor trang til å dele noen andre julesanger med dere.

Listen er som følger på første plass: The Pogues og Kristy Maccoll med Farytale of New York.

Andre plass: The Killers med a Great Big Sled.

Tredje plass: Paul MacCartney med Wounderful Christmastime.

Fjerde plass: Jack Johnson med Rudolph the Red Nosed Reindeer.

Femte plass: The killers for andre gang med Joshep, Better You Then Me.

Sjette plass: Igjen The killers med Don´t Shoot me Santa.

Syvende plass: Bob dylan med Must be Santa.

Åttende plass: Elvis Presley med Here Comes Santa Claus.

Og på Niende og siste plass: I Wish it Was Christmas Today av Julian Casablancas.

WiMP Spilleliste.

GOD JUL og GODT NYTT ÅR!

Som dere sikkert har merket er jeg en stor Kent fan og for en stund tilbake skrev jeg om Box 1991-2008 (Kents samleboks.). Nå har endelig Kent kommet ut med et nytt album etter en pause fra 2007 da Tilbaka till samtiden ble gitt ut. Det nye albumet har fått navnet Röd.

Dette albumet som de fleste andre har det melankolske preget over seg takket være vokalist Joakim Berg. Men for å sammenligne, ligner Röd mer på Tilbaka til samtiden enn noen andre album av Kent. Noe som forteller meg at Kent utvikler seg rolig å forsiktig i en rettning, med mer synth og trommemaskiner sier Vokalist Joakim Berg at de ville gi ut et album som ikke var så konsekvent og hvor de kunne gi seg selv frihet til å leke seg og eksprimentere. De første sangene tok litt tid å vende seg til, men etter å ha hørt på albumet et par ganger har jeg varmet meg opp til sangene. Men alt jeg kan si er at Kent har gitt ut et album som samsvarer med mine forventninger til Kent. Et rolig og mørkt album som underholder og er vært kjøpet.

Endelig etter en lang pause kommer det endelig en ny anmeldelse fra mr.Hatleskog. Nå var det pokker meg på tide med en ny, å denne gangen feirer vi Muse nye cd The resistance.

Muse har lenge vært et av mine yngligs band, men kan dette albumet veies opp med deres tidligere utgivelser? Og ikke minst svarer det mine forventninger? Kort sagt; nei. Dette albumet er på ingen måter dårlig, men jeg kan ikke si at Muse har tatt musikken et steg videre. Heller et steg tilbake. The resistance kan sammenlignes litt med Black holes and revelutions og en håndfull klassiske musikkere fra barokkens tidsalder. Muse har lenge lekt seg på grensen av rocken og barokken, denne gangen har de tatt et mikroskopisk steg mot barokken. Men alikevell føler jeg at albumet er det samme som før. Det er ikke noe nytt, noe jeg ofte leter etter. Men kanskje mine forventninger er for store og kanskje jeg er for kravstor.

Konklusjonen blir så enkelt å greit. Liker du Muse og vil høre mer er dette et veldig bra album, men leter du etter noe nytt kan du begynne å lete en annen plass. Albumet skal ende opp i cd samlingen min, men jeg har ikke et hastverk.

Radiohead har lenge vært et band som befant seg i cd hyllen min. Første gang jeg hørte det var da faren til min bestevenn satte på “Pablo Honey” en sommers kvell da vi skulle ut å fiske. Tidliger hadde jeg en heller merkelig blanding av musikk i min hylle. Du kan trygt si at jeg ikke hadde funnet min musikk for å si det på en måte der jeg ikke trenger å fortell hva som befant seg i hylla mi. Du kan vel egentlig si at Radiohead er en av hjørnesteinene i mitt musikk bibliotek og i dag følte jeg for å spre det gode budskap. Jeg vil fortelle om de to albumene som jeg setter høyest av alle Radiohead album.

Siden Radiohead er et relativt stort band som en god del personer kjenner til vil jeg ikke gå for mye inn i histore o.s.v. Men her er litt trivielle ting om bandet. Radiohead ble stiftet i Abingdon, Oxfordshire, England i 1986. Men slo ikke igjennom før de slapp singelen Creep i 1992, og etter deres første album “Pablo Honey” i 1993. I 1995 slapp de et nytt album “The bends” som har sammen med Radioheads tredje album “OK Computer” som ble sluppet i 1997 av Q-Magazines 100 beste ablum begge lå blandt de 10 øverste på listen. “Pablo Honey” var å finne ikke så langt bak det heller. “OK Computer” blir ofte også sett på som et landemarke i 90-tallets musikk historie. Bandet holder fremdeles på å lage god musikk, men som en liten advarsel er det nyeste ikke alltid det som faller de fleste folk i smak. Etter mye exprimetering slapp Radiohead i 2007 albumet “In Rainbows” som førte meg tilbake til det gode gamle, men det som gjorde dette albumet så spesiellt var distrubasjonen. Radiohead la albumet ut på sin offisielle hjemmeside og gav kjøperen valget selv hvor mye de ville betale for albumet, alt i fra 0 kr til summen av en cd i butikkene.

“Pablo Honey”

Som tidliger nevnt er “Pablo Honey” Radioheads første album, det ble sluppet i 1993 og inneholder singelen Creep som satte bandet på kartet. Albumet inneholder også sanger som Prove yourself, Anyone can play guitar og You. Bandet spiller rått og rolig, det føles kraftig med godt gjennomførte gitar riff og med Thom Yorke (Vokalist) stemme gjør albumet til en av mine høyest vedsatte plater i min samling.

“The Bends”

The bends ble utgitt i 1995 og er Radioheads andre album og etter min mening er bandets beste album og var å finne på nr.6 på Q-magazines 100 topp albums. (“OK Computer lå på nr.1) Albumet inneholder sanger som High and dry, street spirit (fade out), Black star og Bulletproof….I wish i was. Dette er også et av de råere albumene, ikke like rafinert som “OK Computer” og “In Rainbows” men det er steget videre fra “Pablo Honey” dette albumet anbefales på det høyeste.

For ikke så altfor lenge siden var jeg ute på verdensveven med en hensikt, jeg skulle finne noe ny og spennende musikk til min samling. Og takket være Last.fm fant jeg det jeg lette etter. Jeg hadde sett dette band navnet før og det hadde jeg, for lenge siden. Hvis vi ser tilbake til `04 da viasta Ztv regjerte ungdoms tv i norge  ser vi at et norsk band som kalte seg for Spoon. Dette er jeg temmelig sikker på selv om etter et par minutter med intes søking ikke finner noe spor av dem på hele verdensveven, kanskje Ztv tok det med seg ned da kanalen gikk under. Etter at min nysjerrighet ble sterkere enn min indre skeptiker fant jeg ut at Spoon var et glimrende band fra Austin, United states og ikke Oslo, Norge.

Bandet er som tidliger nevnt et amrikansk band fra Autsin, Texas. Bandet ble stiftet av frontman og vokalist Britt Daniel og trommis Jim Eno i 1994. Bandet har siden den gang gitt ut mange LPer og Cder gjennom diverse plateselskap, deres første LP ble gitt ut av matador records dette ble deres debut LP Telephono. I 1998 signerte bandet med Elektra records, men kontrakten ble droppet p.g.a. en serie med prøve lydspor som ble sluppet av bandet. Senere slapp bandet en to spor singel som ett svar på kontrakten, The Agony of Laffitte som referer til Ron Laffitte elektra records A&R ansatte. Bandet fikk verdens omspendende kritikk for sitt album Girls can tell fra 2001, siden har de gitt ut 3 mer album. Kill the moonlight, Gimme Fiction og Ga Ga Ga Ga Ga.

Første inntrykket mitt var at dette bandet var allsidig og gjennomsnittlig. Det var ingenting som skilte seg ut i fra mange andre indie band, men etter å ha hørt gjennom hele Ga Ga Ga Ga Ga albumet fant jeg at musikken er spennende og variert, med andre ord bra. Jeg kan finne en sang som minner meg om The Futureheads og i samme sangen finner jeg noe som minner meg mer om Kings of Leon. Det ligger også noe egent i alle deres sanger, men det går fremdeles en liten følelse av “it’s all been done”, men det ser ut til å fungere. For hadde jeg ikke likt The Futureheads eller Kings of Leon hadde jeg mest sansynlig ikke likt Spoon. Spoon ligger godt innenfor Indie/rock sjangeren og det ser ut som verden er fornøyd med dette, dagen de våger seg utfor grensene til mer alternaltivt som Radiohead vil nok mange fans ramle utfor, men jeg vet at jeg kommer til å fortsette og lytte.

I lang tid ha jeg brukt iTunes som min standar musikk avspiller p.g.a iPoden min, men etter at iTunes kom med den ny og relativt irriterende måte browse gjennom musikken min på har jeg vært på let etter et musikk program som kan funke som en god erstattning. Svaret på dette var songbird. Songbird har samme layout som iTunes, men siden songbird er en open sourse media avspiller er det stor frihet til å gjøre det til ditt eget.

Songbird er et prosjekt laget av Mozilla utviklerene som gav oss nettleseren Firefox og Mail klienten Thunderbird. I utseende og bruk funker songbird ganske likt iTunes 7. Men med mulighet til å bruke plugins til å endre utsende eller feathers som songbird kaller det og hente albumbilder, anbefalinger, info om band, bilder av band, videoer og mye mer via en last.fm plugin du kan til og med finne komplette tekster via en plugin som vises når du spiller en sang, mulighetene er mange. I tillegg har songbird en egen nettleser inne i programet, ved å trykke ctrl + T får man opp tab som du kan bruke til å surfe nettet som er ganske handy hvis du vil en rask tur innom verdensveven, men desverre kommer ikke nettleseren til å erstatte Opera eller Firefox ved det første.

For deg som synes at iTunes importeringen funker bedre enn de fleste kan du bruke iTunes til å importere sanger til pcen og til iPoden selv om songbird også tilbyr disse tjenestene kan det være greit å kjøre det på et program utgitt av produsenten, da kan du også være trygg på at songbird oppdaterer musikken som legges inn ved iTunes automatisk hvis du vil. (Endres på Preferences – Itunes importer.) Det er også ganske enkelt å legge til all musikk som ligger inne på pcen fra før. I iTunes må du finne alle undermapper for å legge til musikken, Songbird legger automatisk all musikken du har på harddisken eller mappen du velger noe jeg lenge har savnet på iTunes.

Det jeg også kan nevne er at selv om du kan legge til mange flotte plugins, må du rote deg gjennom mange rare og ikke så veldig flotte pluggins for å finne de som faktisk fungerer. Etter å ha brukt Songbird som min standar musikkspiller i ca. en måned nå kan jeg si at jeg er meget fornøyd og jeg bruker den til å føre over musikk til ipoden min samt telefonen min. Man kan trygt si det fungere og for deg som er iTunes fan er det en lett overgang fra iTunes til songbird. Også kan jeg si at songbird er ikke nødvendigvis bedre bare friere og ved bedre muligheter. Kjører like bra på mac som windows. Det eneste jeg savnere er en Spotify plugin.

Manic street preachers er et band som først ble kjent for meg da sangen “Your love alone is not enough” som ble laget i sammarbeid med Nina Persson kjent fra det svernske bandet The Cardigans ble spilt mer å mer hyppig på radio og tv. Det var en bra sang, men siden jeg ikke var særlig åpen til musikk som ble spilt for ofte på radio, slo tanken på å kjøpe noe som helst fra begge gruppene. Etter ca. et årstid var første Manic Street Preachers cden i cd samlingen min noe jeg ikke angrer på.

Manic Street Preachers er et rock band fra wales som først slo igjennom på 90-tallet. Bandet ble stiftet i 1986 av James Dean Bradfield, Nicky Wire, Sean Moore og rytme gitarist Flicker under navnet Betty Blue. To år etter Betty Blue ble stiftet forlot Flicker bandet og tildligere sjåfør Richey James Edwards tok over som gitarist og co-lyricist, i 1995 forsvant Richey James fra bandet og ingen har hørt noe fra han siden. Musikken til Manic Street Preachers blir nå sett på som noe mer alternaltiv rock til tross for at bandet tidligere ble sett på som punk. Mye av musikken er preget av sterk venstre side politikk og over gjennomsnittet intelegens  hvis du sammelignere det med mye av dagens lyrikk. Guttene ble oppvokst under mine streiken i 1980 i wales og mye av deres tidlige tekster er preget av disse hendelsene som skjedde under streiken, de dedikerte også en pris til Arthur Scargill, leder av “the National Union of Mineworkers” og senere “the Socialist Labour Party”.

Jeg eier nå tre av deres plater og må si at de har ikke skuffet enda, på en plate spesielt “Know Your Enemy” er det mye variasjon i sangene, det er vanskelig å sette denne ene platen i en sjanger siden musikken strekker seg fra rock, punk til disco, noe som kan være greit for noen, men det er ikke altid alle som liker dette, for deg kan jeg med glede si at både “Gold against The soul” og “Send Away the Tigers” er først og fremst rock og det er jeg meget takknemelig for. Hvis du husker sangen “Your Love alone is not enugh” og ikke minst likte den, vil jeg anbefale deg med å høre på resten av cden før jeg løper å kjøper, det er en god del variasjon, å hva er det?! Jo det er bra!

The Holloways, nok et indie band fra storbritania i cd samlingen min. Som dere sikkert kan se er britpopen en stor del av musikkbiblioteket mitt da var det tid for å spre britpopens budskap videre til massene. Mitt nyeste kjøp er the holloways, et london band som ble stiftet i 2004 av medlemene Alfie Jackson, Rob Skipper, Bryn Fowler og Dave Danger. The holloways slapp sine to første singler Generator og happiness and Penniless gjennome eget plateselskap Sensible records, men senere skrev dem kontrakt ved plateselskapet TVT og i 2006 slapp de sitt første og eneste album So this is great britan.

The holloways kan vi sammenligne med The Wombats, Milburn, The fratellis og The cribs, et erkebritisk band som synger om ingenting spesiellt, de lager bare god musikk. Det første jeg tenkte på når jeg hørte singenlen Generator var, dette var spesiellt, noe nytt, sangen gjør det som de synger om “I can get a recordplayer, and a generator. A grenerate the music that makes you feel better.” Etter den sangen kan jeg godt si at jeg følte meg litt bedre, etter å ha ført to andre sanger Happiness and penniless og Two left feet følte jeg noe av det samme, dette er kanskje ikke revolusjonerede, men det er ikke noe alle spiller, ved bruk av fiolin og munnspill skaper de en glad følelse, men desverre er ikke hele albumet det samme, noe er tamt og tørt, men ikke i det heletatt skuffende. De har flere gode sanger, men mange blir ganske likt mange av deres forgjengere.

Jeg kan uten tvil si at er du en stor fan av Indi rock og britpop er det et album som hører hjemme i cd hylla plasert sammen med andre større verk som The fratellis, Pigeon detectivs, The wombats, Milburn og The arctic monkeys.

Kent har lenge vært et band som har stått meg ganske nært, med sine rolige, men bestemte rytmer er det perfekt for en kald høst kveld forran peisen. Helt siden jeg først hørte Kjãrleiken ventar på MTv har Kent vært å høre fra mine høytalere ganske så hyppig. Men det var ikke før i 2007 da Kent slapp sitt album nummer seks Tillbaka till samtiden og deres realese tour tok dem til stavanger min interesse bolmstret til den grad at jeg kjøpte alle deres album som var sluppet i butikkene her i Norge. Nå har Kent sluppet ett samle boks som endelig gjør samlignen min komplett.

Box 1991-2008 inneholder 10 plater, en samling av album, b-sider og Ep. I samlingen finner du “Kent” 95, “Verkligen” 96, “Isola” 97, “Hagnesta hill” 99, “B-Sidor 95-00 (2 cd)” 00, “Vapen & ammunition” 02, “Du & jag dõden” 05, “The Hjãrta & Smãrta EP” 05 og “Tillbaka till samtiden” 07. Samlingen inneholder alle orginalspor fra albumene samt 26 bonusspor, demospor og liveopptak. Det er tilsammen 133 spor på 10 cder og som en liten hyggelig bonus får du med en 96-siders bok med intervjuer, bilder og sangtekster.

Dette samelsettet er noe jeg følte jeg fikk stort uttbytte av som stor Kent fan, selv om jeg faktisk eier mange av deres album fra før, fikk jeg mye i tillegg. Ett bra kjøp i forhold til prisen som ligger rundt ca. 400kr på platekompaniet. Anbefales for deg som er stor fan, men jeg vil ikke tvinge noen til å kjøpe det så lenge du ikke er den storfanen. Ellers kan det være en grei julegave, hvem vet.