“Never Mind us”

Det finnes mange filmer som omfavner problemet med total informasjon og en elite som passer på også kjendt som “Big brother”. The matrix og the terminator er filmer som viser oss en vei dette kan gå hvis maskinene bestemmer over oss. Eagle eye og Echelon conspirasy er to filmer som angriper en annen side av samme problem, hvem startet alt dette og hvor startet det?

Jeg bestemmer meg for å anmelde begge filmene i samme Post for innhodet i hver film er identiske, hvis du ser vekk i fra skuespillere og andre små ting. Men hvis du har sett den ene er sjangsen for at du sitter anspendt i stolen og grubler over hva som skjer svært liten. Filmene er underholdene og du vil få et par timer med spenning, men begge filmene mangel det lille ekstra som en thriller skal inneholdt det som gjør at du sitter å prøver å finne ut hvem, hva og hvorfor. I filmen Eagle eye fant jeg svart så fort som i traileren, mens i Echelon conspirasy var svaret i box etter 15 min inn i filmen når helten får en avansert telefon. Alt som gjensto av spenningen var spørsmålet, hvorfor? Og dette er et spørsmål filmene forteller deg ganske tidlig.

Hvis jeg må anbefale en av filmene må det bli Eagel eye p.g.a. budsjettet. Filmen ble sendt på kino og hadde et betraktelig større budsjett, med andre ord større eksplosjoner og større biljakter. Og i god gammeldags amrikansk ånd: Bigger is Better. Men hvis store eksplosjoner og biljakter ikke er nok og du trenger noe som utfordere dektektiven i deg anbefaler jeg ingen av filmene. Gå å kjøp Vantage Point.

Etter lønningen har kommet og tilbudene kommer i butikkene begynner det å klø i fingrene, penger skal brukes og ofte brukes det på filmer. I det siste har jeg kjøpt en del filmer for en billig penge på platekompaniet og den lokale videobutikken, men jeg kan ikke si at alle kjøp har lønnet seg like bra. Det er vel en risiko å kjøpe billige filmer, de selges kanskje billig for ingen andre er vil ha dem. Blandt disse finner vi “Street Kings” og “Musketeer”, Men blandt masse fiaskoer fant jeg et lyspunkt “Vantage Piont” en film av Peter Travis og forfatter Barry Levy.

Vantage Point er en action thriller fra 2008, jeg velger å legge stort trykk på action for dette er en film med høyt tempo og mye spenning. Du finner de oblikatoriske action komponentene som finnes i de fleste action filmer som biljakter, hightec våpen og intense skytescener. P.g.a. dette kan du spør deg selv hva er så flott med dette, men det er her thriller delen kommer inn. Den måten filmern er bygget opp er det som gjør det så spennende. Du blir kastet inn i handlingen hvor i fra første sekund du sitter forvirret og med en stort ønske etter å vite mer. Filmen viser flere historier fra samme hendelse og knytter alle historiene sammen på en snedig måte desto nærmere slutten du kommer. Konspirasjoner avsløres og nye personer og historier blir hentet inn.

Dette er en film jeg er meget glad for at jeg fant, og til en fin pris av 65kr. Jeg pleier å si at jeg har sett for mye på tv og film. P.g.a. dette har jeg en tendens til å finne løsningen og gjerningsmennene  løpet av første halvdelen av filmen eller i ekstreme tillfeller iløpet av de første 15 minuttene  av filmen. Filmer som Vantage Point er filmer jeg foretrekker og filmer som intresserer meg, med konstante konspirasjoner og mange nyoppfindene tvister. Filmen anbefales hvis du liker slike filmer. Og som en liten advarsel filmen “Musketeer” er en håpløs fil og bør ikke selges.

Burn after reading er en ny film av choen brødrene som gav oss filmer som Fargo, No country for old men og Oh Brother, where art thou. Denne duoen har lenge laget en god variasjon av top filmer, alt i fra drama til komedie har choen brødrene klart å lage filmer som kanskje ikke alltid selger ut kinoen her i norge, men har uten tvil klart å fange min oppmerksomhet. Burn after reading er en film som følger den mer intense kaos teorien som Guy ritchies filmer Snatch og lock, stock and two smoking barrels klarte å følge glansfritt.

Handlingen har blitt flyttet til amerika og etter god amrikansk oppskrift har de gjort alt større, men større er ikke alltids bedre. Du blir kastet inn i handlingen til forskjellige personer som har ingen eller liten kjennskap til hverandre og på en eller annen måte blir i løpet av filmen blir alle koblet sammen med ren tilfeldighet. Dette var noe Guy Ritchie klarte med mange av sine filmer, men desverre kan jeg ikke si at Choen brødrene har ikke mestret dette på samme måte, filmen har sine morsomme punkter og historien begynner bra med “statshemmeligheter” forvirret blackmailere og eksentriske personligheter, men som en unge med konsetrasjonsproblemer gidder ikke filmen å gi mer og velger å ta en skuffende lett vei ut.

Slutten var en stor skuffelse, filmen i seg selv er veldig underholdene og er verdt pengene hadde slutten klart å gi mer. Slutten er så brå og prøver å oppsummere for å gi mer mening, en det fungerer desverre ikke noe særlig bra. Det er et stort potensiale for å bli en stor film, hadde de brukt mer tid på slutten.

Min konklusjon var at denne filmen vil gi deg en god latter, og vil underholde deg, den er uten tvil underholdene og vil antagelig vis havne i DVD samlingen min så fort den kommer ut på DVD, men den vil aldri slå filmer som Snatch, lock, stock and two smoking barrels eller trainspotting. Kanskje filmen ikke prøver på dette, men hvis så stryker den med glans. En film som befinner seg midt på treet.

Dette er James Bond film nummer to for skuespiller Daniel Craig vår nye 007. I filmen Casino royale var Daniel Craig en av de beste skuespillerene som noengang hadde spilt James Bond etter min mening, etter at Sean Connery sluttet som Bond ble skuespiller talentene sakte og gradvis verre og verre og når Pierce Brosnan spilte i sin siste Bond film var James bond så langt nede at det skulle godt gjøres å komme tilbake. Etter flere år med pause valge direktor Martin Campbell å lage filmen Casino Royale etter Ian Flemings første Bond bok nemelig Casino Royale. Siden filmen var basert på den første Bond boken var det et enkelt valg å gjøre Bond mer menneske enn tidligere, noe som hjalp James opp fra avgrunnen. Å nå oppe på top igjen ligger film nummer to Quantum of Solace.

Det er etter god gammeldags Bond oppskrift denne filmen er laget på, action, action og mer action. I første scene blir du kastet inn i en intens biljakt og det er ikke mer å si enn at etter hvert som filmen går sin gang blir vi kastet inn i action scene etter action scene, alt i fra biljakter, dog figths i luften, “free running” og til store uforklarelige eksplosjoner. Det er nesten litt for mye av det gode, story line er et konsept som forsvinner fort i alle eksplosjonene, men på en eller annen måte er den der, du får det med deg, men du legger kanskje ikke så lett merke til den. Men nå har jo ikke handlingene i Bond filmene endret seg for mye i det siste, dette er også laget på god gammeldags bond oppskriften, det eneste jeg kan si er at denne skurken er kanskje litt mer sofistikert i lik linje med skurken fra Casino Royale og kanskje til og med Goldfinger, de gjør alle noe ulovlig, men det er bare etter den gode gamle kapitalistisk ånden.

Quantum of Solace er en film jeg vil anbefale for deg som liker å mimre om alle de gode gamle Bond filmene som ble gitt ut for mange år siden, men også kanskje vil ha noe nytt for la oss innse det, hvor mange ganger kan man se Goldfinger og Dr.No før man blir lei? Quantum of Solcace er en oppfølger til filmen Casino Royale og er den eneste Bond filmen som tar opp handlingen til en tidligere film i serien, noe som gjør at vi kan si det så enkelt, Bond er Født på ny, grenser har blitt sprengt og Bond ar blitt mer og mer underholdene. Jeg vil sammenligne filmen med Batman begins, etter et mangfold med la oss innse det elendige filmer, kommer det noe nytt, noe som starter serien på nytt og hever standaren for serien og dagens blockbustere.

Nå etter en lang stund med å prøve å utsette lidelsen så lenge så mulig måtte jeg trå til å se den siste filmen i “The Mummy” serien. Som mindre var jeg altid på vakt etter filmer som kunne underholde meg å dra meg inn i en fantasi verden i ett par timer, men etter en liten vokseperiode (Ja folkens jeg har vokst siden jeg var en liten tass som snek seg inn på filmer på 15års aldersgrense.) har jeg satt ut på en søken som fremdeles underholder meg, men får meg til å tenke eller filmer som jeg må bruke en viss hjernekapasitet på å forstå i en og samme prosess. Dette kan være litt krevende, men noen filmer som f.eks daVinci koden, Control og Garden state har klart dette veldig bra. Selvfølgelig finnes det unntak som; Guy Ritchis filmer Snatch, Lock, stock and two smoking barrels og Chris Nolands nye Batman filmer, men jeg tror at vi alle kan si oss enige at disse filmene sitter i en egen klasse for seg selv.

Den første “The mummy” filmen ble gitt ut i 1999 og ble en av skuespiller Brandon Frasers større filmer som er vert å nevne. En oppfølger kom i 2001, der vi igjen følger Rick o’connell (Brandon) og den samme mummien sloss og underholde oss i 2 timer, men denne gang har direktør Stephen Sommers gjort det de fleste gjør når oppfølgere blir skrevet, nettopp hevet inn en ny vittig karakter for å friske opp stemningen i form av Ricks sønn Alex. handlingen i de to filmene forandret seg svært lite og jeg ble sittende med en liten følese av deja vu. Det eneste som skilte seg ut i fra den første filmen var Alex, pygmeene og den gigantiske skorpionen som også er vert å nevne ble en ny blockbuster for Stephen Sommers denne gang som manus forfatter. (The scorpionking 2002.)

Denne gangen sloss vi ikke mot store øversteprester og skorpioner fra egypt, men vi har blitt flyttet til gamle kina under regime til den første keiseren av Qin. Keiseren av Qin dynastiet samlet kina under ett rike og bygde den kinesiske mur som forsvar mot fiender fra nord blir fremstillt som slemmingen i denne filmen, for min del vil jeg nevne at jeg ikke vet hvordan han samlet kina, for all del filmen kan ha rett på den delen av historien.

Denne forferdelige oppvekelsen av mummie nummer 3 er ikke stakkarslige Ricks feil, men nermere han sønn Alex som har eldres betraktelig mer enn sine foreldre. Alex har droppet alle studier for å følge i morens fotspor som arkeolog og setter ut på å finne keiserens grav og arme av sten, noe som viser seg til å være en relativt dårlig idé. På dette punktet av filmen begynte jeg å gjette meg frem til hva som skjer i neste scene og etter at jeg traff korrekt for 4 gang følte jeg en sterk trang for å fordufte inn i en annen film, men jeg bestemte meg for å gi filmen en sjangse til hvem vet kanskje nye direktør Rob Cohen hadde nye triks opp sitt arme. Noe som jeg med hånden på hjerte kan si at ikke skjedde.

Handlingen er flyttet lengre øst, Alex har blitt større, the bad guy er av stein og kan litt flere slag og spark enn tidligere, pygmeene er byttet ut med snille store yetier (avskyelige snømen.) og skorpionen er byttet ut med en tre hodete drage, ellers er filmen bygd opp på samme gamle oppskrift, noe gale skjer, heltene rydder opp i alt og dreper skurken, helten finner kjærligheten. Etter at hollywood har spyttet ut så mange av disse filmene sier flere av oss hold on gi oss noe nytt, noe jeg tror hollywood arrogant svarer med spørsmålet Why? Dette er grunnen min interesse i film fra andre land som England og ikke minst Norge, som har kommet med kvalitets filmene Mannen som elsket yngve, Buddie, Johnny Vang og Mongoland. Små produsenter må strebe litt mer etter den store gevinsten og gir oss kremen av kremen, i motsettnig til storprodusentene i Amerika som masse produserer samme film med nye titler.

For å oppsummere, filmen er enkelt og greit det gode og gamle “copy and paste”-systemet som fungerte så godt på ungdomsskolen, en direkte kopi. “Oh hony why you have to go and wake upp another mummie?” føler jeg oppsummerer de fleste tanker om denne filmen.

Andre filmer som kan ligge i samme sjanger som kanskje er flere ganger mer underholde er Iniana Jones filmene, tidløse klassikere som adri feiler med å gi meg en god latter, og god underholdning til popkornet en god edru fradagskveld. (Jeg føler jeg må forklare at det finnes bare tre Indiana Jones filmer i Dvd hyllen min og slik vil det forbli.)

Control en hyllest til Ian Curtis og hans triste tilværelse. I de siste år har flere filmer om gamle musikk legender blitt utgitt på film, men som regelt bare om store legender som Ray og Johnny Cash nå har også produksjonen på en Lennon film blitt satt igang. Control er en film om en mindre kjent legende nemelig Ian Curtis, vokalis i bandet Joy Division.

Fra første øyeblikk blir vi kastet inn i Ians liv ganske brått, vi følger han fra sine tidligere skoledager som en vanlig engelsk middlesklasse manchester gutt, herfra går filmen frem ganske fort og gir oss små og viktige detaljer om Ians liv, ca halveis inn i filmen bremses det litt ned, når Ians liv begynner å bli komplisert med både Bandet og sin familie. Inholdet i filmen flater ut, men blir bare mer spennede desto nermere vi kommer slutten.

Hvis dere ikke vet så mye om Ian Curtis kan dette være en ganske stor spoiler, men siden dette er basert på en sann historie er det vanskelig å gi publikum en overaskende slutt, men dette er noe filmen ikke trenger, den er ett mesterverk utenlike. Tankevekkende, realistisk og informativ er den beste måten å beskrive filmens kvaliteter på, men for å kunne finne underholdnig av filmen må du ha en mer spesiell interesse for film, musikk og ikke minst ha en interesse i Joy Division.

Forøvrig kan jeg nevne en annen film som kan være underholdene for deg som har interesse for den store manchester bølgen som traff england. 24 hour party people er en film om den berømte klubben “the hassienda”, “factory records og generelt de fleste band som kom ut i fra manchester, band som Joy Devision, Happy Mondays og New Order. Denne filmen kan være grei å få med seg før man ser “Control” bare for å få en større forståelse over hele musikksjangeren og historien.

Control er laget av Anton Corbijn i 2007. Den varer i 2 timer og 1 minutt den er 11års aldersgrens. Filmen er også filmet i Svart/hvit noe som absolutt ikke er en negativ ting med denne filmen.

Peter Bradshaw fra The Gardian sa: “Best film of the year!, Control is a film about England, about music, about loneliness and love; there is melancholy in it, but also a roar of energy. I left the cinema walking on air.” Noe jeg godt kan si jeg er enig i.